Med utgangspunkt i dette oppslaget skal du skrive et innlegg der du argumenterer for ditt syn på bruk av KI-generert innhold i enten en journalistisk sammenheng eller en sammenheng der en kommunikasjonsrådgiver opererer på vegne av en organisasjon som er avhengig av omdømme og tillit fra omgivelsene.
Vi skulle lese denne artikkelen og igjen skrive om påvirkningen av chatgpt og AI.
Den italienske lokalavisen Cronaca Vera har valgt å droppe menneskelige journalister til fordel for KI-generert innhold. Dette eksperimentet kan ved første øyekast virke som en nyskapende løsning på økonomiske og praktiske utfordringer, men i realiteten kommer det dype etiske og samfunnsmessige spørsmål, særlig i en bransje der tillit, uavhengighet og menneskelig dømmekraft er en grunnmur.
Som kommunikasjonsstudent og forkjemper for KI som et verktøy, mener jeg at bruken av kunstig intelligens i journalistikken har potensial til å styrke arbeidet, men ikke erstatte det. KI kan bistå med å analysere store datamengder, faktasjekke på rekordtid og til og med skrive førsteutkast til saker. Men KI mangler det journalistiske blikket, kontekstforståelse og evnen til å stille de kritiske spørsmålene. Når KI erstatter journalister, reduseres journalistikken til automatisk tekstproduksjon uten ansvarlig avsender. Det kan også føre til at det blir mindre upersonlig journalistikk.
KI-verktøy som ChatGPT og lignende språkmodeller kan være imponerende gode på å formulere tekst. Men det mange ikke forstår, er at KI ikke «vet» noe i tradisjonell forstand. Den genererer tekst basert på sannsynlighet og mønstre i språket, ikke på forståelse, etikk eller etterprøvbar kunnskap. Dette betyr at den i blant rett og slett finner på ting, med overbevisende språkføring og tilsynelatende autoritet. I en journalistisk sammenheng, der fakta, kilder og sannhet er selve fundamentet, er dette dypt problematisk.
Dette er særlig alvorlig i en tid der kampen mot desinformasjon og falske nyheter krever nettopp redaksjoner som prioriterer sannhet fremfor klikk. En KI-modell lærer av eksisterende tekstmateriale, men den kan også reprodusere skjevheter, fordommer og feilinformasjon. Hvem tar ansvar når en KI-generert nyhetssak sverter en person eller formidler noe usant? En redaktør som ikke har lest saken før publisering?
For organisasjoner som jobber med kommunikasjon og er avhengige av tillit, blir dette et særlig stort ansvar. En pressemelding skrevet av en KI uten menneskelig gjennomgang, kan inneholde villedende påstander eller faktafeil som undergraver omdømmet og troverdigheten til virksomheten. Tenk deg et sykehus som lar KI formulere helseinformasjon og der det sniker seg inn en farlig feil. Konsekvensene kan være alvorlige, både for pasienter og institusjonens rykte.
Det er fullt mulig å sette inn KI i både journalistikk og kommunikasjonsarbeid, men det må skje som et støtteverktøy, ikke som en erstatning. Vi trenger fortsatt mennesker til å stille spørsmål, skape forståelse og holde makten ansvarlig.
Å overlate journalistikken helt til KI, slik Cronaca Vera nå gjør, er som å fjerne piloten fra flyet og håpe autopiloten alltid vet best. Det kan gå bra, helt til det ikke gjør det.
I blogginnlegget skal du ta for deg én ting som du merker deg fra dette intervjuet, og bruke det som utgangspunkt for å reflektere over hvordan du ser for deg at KI vil påvirke din fremtidige yrkeshverdag. Dette kan du også gjøre selv om du ser for deg å jobbe med andre ting enn kommunikasjon eller medieproduksjon.
Det er bra hvis refleksjonen leder frem til noen argumenter for hvilke kompetanser du mener at det blir særlig viktig å utvikle fremover.
I dette intervjuet deler Altman sine tanker om utviklingen av ChatGPT og hvordan AI vil forme fremtiden. Han diskuterer også utfordringene og mulighetene knyttet til AGI, samt viktigheten av ansvarlig utvikling og regulering av kunstig intelligens.
Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg i intervjuet med Sam Altman, var da han sa at “We don’t think of ChatGPT as a tool, we think of it as a collaborator.” Han beskriver KI ikke som et ferdig produkt, men som en samtalepartner som hele tiden forbedrer seg.
I stedet for å bare bruke KI til å lage tekster eller analysere data, ser jeg nå for meg at jeg i framtiden kommer til å jobbe sammen med KI. Jeg kan foreksempel diskutere ulike måter å vinkle et budskap på, få forslag til målgruppe, og bruke KI til å spå hvordan ulike kommunikasjonsstrategier vil bli mottatt. Det vil gjøre arbeidet raskere og mer treffsikkert, men det betyr også at jeg må utvikle helt nye ferdigheter for å være i kontroll.
Jeg ser for meg å jobbe som kommunikasjonsrådgiver i framtiden, og i den rollen handler det mye om å formidle klart, nå ut til folk og bygge tillit. Men med KI som en «kollega» kan jeg kanskje bruke den til å teste ulike måter å formulere et budskap på, analysere hvordan det blir tatt imot, eller komme raskt i gang med en idé jeg sitter fast med. Det betyr at jobben min kan bli både mer effektiv og mer kreativ, hvis jeg vet hvordan jeg skal bruke teknologien riktig.
Men denne utviklingen gjelder ikke bare for de som jobber med kommunikasjon. Jeg tenker på hvor mye KI også kan påvirke hverdagen til en butikkansatt. KI kan brukes til å forutsi hva slags varer som kommer til å selge mest, lage automatiske lagerbestillinger, eller analysere kundeatferd for å gi bedre service. Det betyr at også i butikkbransjen vil ansatte måtte forholde seg til teknologi, ikke som noe fjernt, men som en del av den daglige driften.
Hvordan kan kunstig intelligens påvirke journalistisk innhold og redaksjonelt arbeid fremover? Er dette en trussel eller en mulighet?
Eget screenshot.
Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å endre journalistikken på grunnleggende måter. Med fremveksten av generativ KI (genAI), som kan produsere tekst, lyd og bilder, står nyhetsorganisasjoner overfor både nye muligheter og utfordringer. Spørsmålet er ikke lenger om KI vil påvirke journalistisk arbeid, men hvordan. Rapporten Generating Change (2023) fra JournalismAI ved London School of Economics undersøker hvordan over 100 redaksjoner over hele verden forholder seg til denne teknologien. Resultatene gir et nyansert bilde av hva som står på spill.
Hele 85 % av organisasjonene i rapporten har allerede testet ut generativ KI, og 73 % vurderer teknologien som en mulighet for journalistikken (JournalismAI, 2023). Mange bruker KI til å effektivisere hverdagslige oppgaver, som transkribering, oversettelser, oppsummeringer og visuelle elementer til artikler. Dette frigjør tid til mer verdiskapende arbeid, som undersøkende journalistikk, kildearbeid og kreativ historiefortelling. Enkelte respondenter trekker frem at KI også kan senke terskelen for datadrevet journalistikk og gjøre teknisk arbeid mer tilgjengelig for redaksjonelle medarbeidere uten programmeringsbakgrunn.
Likevel er det ikke mangel på kritiske røster. Over 60 % av de spurte uttrykker bekymring for hvordan KI kan undergrave journalistiske verdier som troverdighet, nøyaktighet og etisk ansvarlighet (JournalismAI, 2023). Det pekes på risikoen for at KI kan reprodusere feil, forsterke skjevheter i datagrunnlaget, eller gjøre det vanskelig å skille mellom ekte og automatisk generert innhold. Derfor er det bred enighet om at alt KI-generert materiale må kvalitetssikres av mennesker før publisering.
Rapporten belyser også globale ulikheter i tilgang og kapasitet. Mange redaksjoner i det globale sør opplever utfordringer knyttet til språk, infrastruktur og politiske rammevilkår. Dette kan føre til at kunnskapskløften mellom ulike deler av verden forsterkes, og at stemmene til mindre ressursterke aktører blir ytterligere marginalisert i den globale mediestrømmen (JournalismAI, 2023).
Det er åpenbart at KI har potensial til å revolusjonere journalistikken, men ikke uten kostnader. Som student og fremtidig mediearbeider opplever jeg at denne teknologien utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er – og hva den bør være. Det viktigste vi kan gjøre nå, er å utvikle solid etisk praksis og god digital kompetanse, slik at vi ikke mister menneskelig skjønn og redaktøransvar i jakten på effektivitet. KI må brukes som støtteverktøy, ikke som erstatning for det kritiske blikket som er selve fundamentet i presseetikken. Hvis vi forvalter teknologien klokt, kan vi styrke tilliten til journalistikken – ikke svekke den.
Finn et eksempel på en redaksjonell tekst (avis/radio/tv) som oppgir at KI er brukt i produksjonsprosessen.
Forklar ut fra pensum hvilken fordeler og ulemper dette medfører.
Forklar også hvordan redaksjonen henviser til bruk av KI i teksten.
Bilde hentet fra vg.no
Et tydelig eksempel på hvordan kunstig intelligens (KI) brukes i redaksjonell produksjon i norske medier finner vi i VGs spalte Kort fortalt. Her oppgir redaksjonen eksplisitt at deler av teksten er generert med hjelp av KI, og i enkelte artikler vises dette med en setning nederst i saken: «Denne saken er delvis skrevet med hjelp av kunstig intelligens fra OpenAI, redigert og kvalitetssikret av VG-journalister.» Dette er en form for åpenhet som både informerer leseren og ivaretar presseetiske krav om kildebruk og metode.
Ifølge Aalen og Iversen (2021) har sosiale og digitale medier ført til et økende press på nyhetsredaksjoner om å produsere raskt, effektivt og i høyt volum. I dette bildet blir KI et attraktivt verktøy. En av de største fordelene ved bruk av KI i redaksjonell produksjon er nettopp effektivisering – algoritmer kan raskt generere utkast til saker, oppsummere nyheter og tilpasse innhold for ulike digitale flater. Dette gir journalistene mer tid til kildearbeid, dybdeintervjuer og kvalitativt innhold (Aalen & Iversen, 2021, s. 112–114).
Samtidig peker forfatterne på flere dilemmaer og ulemper. Bruken av KI reiser spørsmål om troverdighet, ansvar og redaksjonell kontroll. Selv om VG opplyser om bruken av KI og kvalitetssikrer innholdet redaksjonelt, er det likevel et sprang mellom automatisk generert tekst og journalistisk vurderingsevne. Det finnes risiko for at faktafeil, nyanseløshet eller manglende kontekst sniker seg inn dersom den menneskelige kontrollen svekkes (Aalen & Iversen, 2021, s. 120–122). Et annet aspekt er publikumstillit: Hvis lesere oppfatter at nyheter skrives av maskiner, kan det undergrave tilliten til redaksjonen, selv om menneskelig redigering fremheves.
Når VG markerer KI-bruk eksplisitt i sine saker, er det et viktig skritt i riktig retning. Det viser vilje til transparens og anerkjenner at nye teknologier ikke skal skjules, men forklares og kontekstualiseres. Dette er særlig viktig i en tid hvor publikum forventer å vite hvordan og av hvem informasjon produseres.
Avslutningsvis gir KI redaksjonene muligheter for effektivisering og tilpasning, men det forutsetter tydelig ansvar og bevisst bruk. Som Aalen og Iversen understreker, handler digital journalistikk ikke bare om teknologi, men også om etisk praksis, redaksjonell vurdering og samfunnsansvar.
Meme laget av en konge på reddit som kalles thefiery77
Kilder:
Aalen, I., & Iversen, M. H. (2021). Sosiale medier (2. utg.). Fagbokforlaget.
(Dette er først og fremst et produkt av faget KOM 109, hvor det var blogginlegg nr 4 men jeg har også brukt innlegget til mitt eget forsvar mtp på situasjonen. )
Isabel Raad er en influencer fra Norge som har tjent seg over 370k følgere på snapchat de siste årene. Hun ble kjent gjennom Paradise Hotel og startet etter dette sin blogg https://sraad.blogg.no/ Hvor hun blogget om livet sitt, hun har også hatt youtube kanal, vært i reality tv osv. Isabel har også startet tre firmaer hvor to av dem er veldig suksessfulle idag. Klesmerket Ivorie og sminkemerket Nude Beauty. Hun har i tilegg gitt ut to biografiske bøker. Idag tjener hun ifølge seg selv millioner i måneden på snapchat, ved å legge ut innhold til sine fans.
Det jeg vil kommentere er Isabel Raad sitt forhold til sine fans. Som har fått navnet Raadsquad. Isabel refererer til Raadsquad som hennes girlchat, hvor alle er venner og ikke skal gi kritikk til hverandre. Spesielt ikke om Isabel Raad. Alt er positivt. Men er dette egentlig positivt?
Screenshot av Isabel Raad sin snapchat-profil.
Det jeg vil kommentere på handler om det parasosiale forholdet som skjer mellom en influencer og en fan. Og da spesielt hvordan Isabel Raad bruker dette for å holde på sine fans.
Parasosiale forhold:
Forskerene Donald Horton og Richard Wohl introduserte i 1956 begrepet «Parasosial Interaksjon».
«I et parasosialt forhold kan man oppleve et nært og intimt forhold til en mediepersonlighet, som oppleves ganske likt som forholdet til en venn»(Aalen & Iversen, KAP 3, Side 153, 2021).
Problemet mellom influencere og fans i forbindelse med parasosiale forhold ligger i den ubalanserte dynamikken mellom dem. Et parasosialt forhold er et ensidig forhold der en fan føler en sterk personlig tilknytning til en influencer, mens influenceren enten er uvitende om eller ikke kan gjengjelde denne tilknytningen på samme nivå. Dette kan skape flere utfordringer, her er noen eksempler på dette.
Fans kan utvikle en følelse av at de «kjenner» influenceren personlig, selv om forholdet er ensidig. Dette kan føre til urealistiske forventninger om interaksjon og respons fra influenceren.
Noen influencere kan utnytte parasosiale forhold for økonomisk gevinst, for eksempel gjennom salg av eksklusive medlemskap, merchandise, eller donasjoner. Fans kan føle et press til å støtte influenceren økonomisk fordi de føler en personlig forbindelse.
Noen fans kan misforstå forholdet og overskride grenser ved å forvente personlig oppmerksomhet, sende upassende meldinger eller til og med oppsøke influenceren i virkeligheten.
Når influenceren ikke lever opp til fansens forventninger (for eksempel ved å ta en pause, være i et forhold eller ikke svare på meldinger), kan fans reagere med sinne eller føle seg sviktet. Dette kan føre til trakassering og negative kampanjer mot influenceren.
Fans kan også utvikle en urealistisk oppfatning av hva et ekte vennskap eller forhold innebærer, noe som kan påvirke deres sosiale liv negativt.
Noe som influencerene kan gjøre er å sette klare grenser, være åpne om at forholdet er ensidig, og unngå å spille på fansens emosjonelle tilknytning for økonomisk gevinst.
Fans kan prøve å være bevisste på at deres forhold til influenceren er parasosialt og ikke forventer gjensidighet. Om dette skal legges på fansen eller influenceren er en annen diskusjon.
Dette var da jeg møtte Isabel Raad på Ivorie Event i Juni 2023. Foto: privat
MIN ERFARING MED ISABEL:
Fra bestie til enemy
Jeg har selv vært en del av Isabel Raad sin Raadsquad og «girlchat». Å når jeg ser tilbake på hvor besatt jeg var så kjenner jeg ikke igjen meg selv. Jeg var også 110% overbevist over at jeg var en av hennes venner som hun kaller fansen på sin story. Hun gjør det veldig tydlig at hennes følgere er en del av jentechatten, og at de er veninnene hennes.
Da jeg begynte å studere kommunikasjon begynte jeg sakte å innse at måten Isabel snakket til følgerene på handler veldig om å faktisk forsikre seg om at fansen kjøper produkter fortsetter å se på snapstoriene hennes. Jeg innså at med Isabel så jeg har hatt ett ensidig vennskap, hvor i slutten av vennskapet har Isabel egentlig bare tjent penger på mine konstante klikk og handling av hennes produkter.
Jeg begynte som sagt å stille litt kritikk til måten Isabel pratet til sine fans på, inkludert megselv. Jeg spurte noen kritiske spørsmål om produktene hennes, og jeg stilte meg kritisk til måten hun postet om et veldedighetsprosjekt før jul. Isabel svarte med å uthenge meg på hennes story. Det var også slik jeg fikk oppvåkningen om at jeg er faktisk ikke en av hennes besteveninner. Etter min mening så mistolket hun min konstruktive kritikk som hat. Dette kan komme av mange grunner, kanskje hun er vandt med å få kritikk fra media å dermed blir bare alt negativt. Men det er heller ikke greit å legge ut profiler på storien sin for 370k følgere og anklage de for hat for å så drive å fortsette å mobbe i ettetid. Det har også kommet ut til forskjellige at mange av de som ble lagt ut ikke engang hadde postet noe, men bare likt feil kommentarer osv.
Å henge ut enkeltpersoner med fullt navn og bilder på en offentlig plattform med stor rekkevidde, slik Isabel Raad angivelig har gjort, reiser flere juridiske og etiske spørsmål.
I Norge er det strenge regler for deling av personopplysninger, spesielt i sosiale medier. Å publisere andres navn og bilder uten deres samtykke kan potensielt bryte personvernlovgivningen (GDPR og norsk personopplysningslov).
Hvis de uthengte personene opplever skade eller sjikane som følge av dette, kan det også være grunnlag for ærekrenkelsessaker etter straffeloven § 267 (krenkelse av privatlivets fred) eller § 263 (hensynsløs atferd).
Bildet er hentet fra lovdata.
Hvis personene faktisk har spredt grove, hatefulle ytringer, kan det være grunnlag for at de stilles til ansvar. Men dette skal i så fall håndteres av rettssystemet, ikke gjennom privat uthenging.
Isabel Raad hadde 378 000 følgere, mens enkeltpersonene hun eksponerer sannsynligvis har langt mindre rekkevidde. Dette skaper en betydelig maktubalanse som kan føre til mobbing eller hets mot de uthengte.
En mer ansvarlig tilnærming ville vært å anmelde hatefulle ytringer til politiet eller rapportere kontoene til plattformene de er på.
Selv om det er forståelig at Isabel Raad ønsker å forsvare seg mot hets, er offentlig uthenging en problematisk strategi både juridisk og etisk. Det kan føre til alvorlige konsekvenser for de uthengte, og hun risikerer selv å bryte lover og miste troverdighet. En bedre løsning ville vært å bruke lovlige kanaler for å håndtere hets.
Parasosiale forhold gjør kritikk mer personlig
Fordi influencere ofte deler mye av seg selv, kan kritikk føles som et personlig angrep, selv om det er saklig og berettiget. Når fans kritiserer noe de har sagt eller gjort, kan influenceren tolke det som svik fra folk de opplever som støttespillere.
Kritikk og hat kan blandes sammen, spesielt på sosiale medier hvor folk uttrykker seg kortfattet og ofte aggressivt. Noen influencere kan oppleve all negativ respons som “hat”, selv om noen prøver å gi konstruktive tilbakemeldinger.
Eksempler på misforståelse av kritikk vs. hat:
Sophie Elise: Har flere ganger reagert sterkt på kritikk, og noen ganger tolket det som ren negativitet. For eksempel da hun ble kritisert for samarbeid med en kosmetisk kirurgi-klinikk, avviste hun først kritikken som “hat” før hun senere erkjente at den var berettiget.
Isabel Raad: Har også hatt en tendens til å slå tilbake mot kritikk, og noen ganger fremstilt konstruktive innspill som misunnelse eller hat.
Hvordan kan influencere håndtere kritikk bedre?
Se på tonen og innholdet i tilbakemeldingene – er det en genuin bekymring eller bare en ondsinnet kommentar?
Hvis mange av deres egne fans sier det samme, kan det være verdt å vurdere om kritikken har et poeng.
Åpen dialog med følgerne kan bidra til bedre forståelse i stedet for å avvise all negativ respons.
Andre kjente folk som Kylie Jenner og andre Kardashian-medlemmer har ofte ignorert eller avvist kritikk om promotering av urealistiske skjønnhetsidealer, og i stedet fremstilt seg selv som ofre for “hat”.
Så kommer spørsmålet? Burde vi stille kritiske spørsmål til influencere, og burde de tåle det?
Ja, vi bør absolutt stille kritiske spørsmål til influencere og hvordan de promoterer produkter, livsstil og verdier. Influencere har stor makt over sine følgere, spesielt unge mennesker, og deres innhold kan påvirke både økonomiske valg, selvbilde og helse.
Her er ett par kritikkverdige forhold med influencere:
Influencere tjener ofte penger på annonsering, men ikke alle er åpne om hvorvidt de virkelig bruker eller står bak produktene de promoterer.
Mange influencere retusjerer bilder, bruker skjønnhetsinngrep eller fremmer urealistiske skjønnhetsidealer.
Eksempel: Sophie Elise har fått kritikk for å promotere kosmetiske inngrep, som kan påvirke unge følgeres selvbilde.
Noen influencere samarbeider med selskaper som produserer miljøskadelige eller uetiske produkter.
Eksempel: Isabel Raad og andre influencere har fått kritikk for å promotere fast fashion, til tross for miljøkonsekvensene.
Influencere skaper en følelse av nærhet til sine følgere, men dette kan brukes strategisk for å selge produkter eller medlemskap.
Eksempel: Noen influencere har solgt produkter som “eksklusive” eller “personlige”, når de i realiteten er masseproduserte varer.
Noen influencere sprer feilinformasjon om helse, finans eller samfunnsspørsmål, ofte uten faktasjekk.
Eksempel: Under pandemien var det flere influencere som delte feilinformasjon om vaksiner og konspirasjonsteorier.
Hvordan kan vi stille kritiske spørsmål?
• Være bevisste forbrukere: Sjekke kilder, undersøke produkter og ikke blindt stole på anbefalinger.
• Kreve åpenhet: Spørre influencere om de faktisk bruker produktene de promoterer og kreve tydelig merking av reklame.
• Stille spørsmål i kommentarfelt: Spør høflig om samarbeidspartnere, ingredienser, produksjonsmetoder osv.
• Følge med på debatter: Holde oss oppdatert på kritiske saker om influencere, som de som tas opp i medier eller forbrukerråd.
Alt i alt har influencere et ansvar for hva de deler, men følgerne har også en viktig rolle i å stille kritiske spørsmål. Dette bidrar til mer etisk markedsføring og en mer transparent bransje.
Litteraturliste:
Aalen, I. & Iversen. M.H. (2021). Sosiale Medier. Fagbokforlaget.
Opphavsrettsbeskyttelsen for filmen Steamboat Willie utløp 31. desember 2023. Som et resultat gikk de tidligste versjonene av Mikke og Minnie Mouse inn i det offentlige domene 1. januar 2024. Andre kjente karakterer gikk inn i det offentlige domene samme dag, inkludert originalen Peter Pan og Tigger.
Digitale medier har gjort tilgang til underholdning enklere enn noen gang, men har samtidig skapt en gråsone der piratkopiering av filmer og serier truer både opphavsretten og innholdsprodusentenes økonomi. Dette innlegget diskuterer hvordan digitale teknologier utfordrer åndsverksvernet og hvilke tiltak som forsøkes for å balansere tilgang og rettigheter.
TV-serier og filmer er typiske eksempler på åndsverk som nyter opphavsrettslig vern. Opphavsretten gir produsenter og rettighetshavere kontroll over distribusjon, visning og kommersiell utnyttelse av slike verk (Rasmussen, 2015, s. 168–170). Likevel har fremveksten av digitale distribusjonskanaler – og særlig fildeling og strømmetjenester – gjort det svært enkelt for brukere å få tilgang til innhold uten å betale for det.
Piratkopiering har blitt en vedvarende utfordring for film- og TV-bransjen. Plattformene for ulovlig fildeling, som torrent-nettverk eller piratstrømmetjenester, lar brukere laste ned eller se innhold gratis, ofte før det er offisielt lansert i deres region. Dette reiser spørsmål om rettferdighet, distribusjonsmodeller og kulturell tilgang. Mange brukere rettferdiggjør piratkopiering med henvisning til utilgjengelig innhold, høye abonnementspriser eller forsinkede lanseringer – noe som illustrerer den spente dynamikken mellom forbrukerbehov og rettighetshensyn.
Som Rasmussen (2015, s. 174–176) påpeker, er opphavsretten i sin nåværende form utfordret av digital teknologi, som både undergraver og demokratiserer innholdsdistribusjon. På den ene siden oppstår det store økonomiske tap for produsenter når verk spres uten lisens. På den andre siden fremmer teknologien global kulturutveksling og friere informasjonsflyt. Det oppstår dermed en konflikt mellom teknologisk muliggjøring og rettslig regulering.
Bransjens respons har vært todelt: juridisk og teknologisk. På den juridiske siden ser vi økende rettsforfølgelse av både plattformer og enkeltpersoner som deler piratkopiert innhold. På den teknologiske siden utvikles det stadig mer avanserte systemer for digital rettighetskontroll (DRM), som begrenser muligheten til å kopiere eller videredistribuere innhold. Samtidig har mange strømmetjenester, som Netflix og HBO Max, forsøkt å demme opp for piratkopiering gjennom lavere priser og global lansering – en tilnærming som ifølge Rasmussen (2015) i mange tilfeller har hatt større effekt enn sanksjoner.
Etter min mening må vi erkjenne at forbrukeratferd formes av både pris, tilgjengelighet og teknologisk kultur. Piratkopiering er ikke bare et juridisk problem, men også et resultat av ubalanse mellom etterspørsel og tilbud. For å ivareta opphavsretten i praksis må industrien satse på rettferdige og brukervennlige modeller, samtidig som opplysningsarbeid og digital kompetanse styrkes.
Husk at det å piratkopiere er ulovlig å man kan faktisk få konsekvenser av å gjøre det. Er veldig red flag egentlig.
Strafferammen for det som er ulovlig over, er bøter eller fengsel. Fengselsstraff vil variere fra tre måneder til tre år, alt etter alvorlighetsgrad. Dommer på ulovlig fildeling og nedlasting har vært bøter på mellom kr 4.000 og 10.000, fengselsstraff på mellom 45 og 90 dager, samt erstatning på kr 120.000. I følge norske lover, så jeg hadde ikke gjort dette.
Kilder:
Rasmussen, T., Liestøl, G., & Hannemyr, G. (2015). Digitale medier: Teknologi, anvendelser, samfunn (3. utg., s. 168–180). Universitetsforlaget.
smh, nå er det ny oppstart av denne bloggen. Men jeg går ikke medier å kommunikasjon på VGS lenger, jeg går kommunikasjon på universitetet. yaaaay
Dette er meg på skolen i år.
så skal poste mine skoleoppgaver her på denne bloggen xd
Jeg håper dere vil følge med hvis ikke så begynner jeg å gråte på badet mitt å går aldri ut igjen. Neida.
Meg som later som at alt er okMeg å Ronja etter å ha karvet oss gjennom ett nytt semester uten å spise fordi vi sitter på skolen å yapper istedet.
Jeg skal komme meg gjennom dette semesteret med gode vibes å kpop musikk fordi det gjør meg kjempe glad.
Hvis min manifestasjon går i oppfyllelse så er dette meg neste nyttår
jeg er motivert til å få mer følgere på sosiale medier slik at jeg kan ødelegge mine fiender, neida
Men jeg er helt seriøs når jeg skriver at jeg har mye motivasjon til å få til bra karakterer men jeg vil samtidig ikke miste meg selv i et system som bare basereres på karakterer fordi jeg synes det er misbruk av makt. Med andre ord så skal jeg gjøre mitt beste dette året for å ikke stryke. MotIvasjonen kommer nok når jeg får tappet inn i mitt kreative hjørne å ikke tenke for mye på karakterer 🫶🏻🫶🏻
Jeg ønsker å blir flink til å utrykke megselv kreativt, å bli tryggere i mitt eget verk og mine avgjørelser mtp formidle megselv digitalt.
meg om jeg ikke består i år:
Alle bildene/gifene mine er hentet fra pinterest å google bilder
På Fredag gikk meg og folk fra klassen til klimastreiken i Stavanger. Det var godt oppmøte å politikerene sa at vi måtte gå vekk til slutt fordi vi var så plagsomme.
Klima for life
Grunnen til at vi unge streiker er fordi vi trenger bedre klimapolitikk! Når ungdommer å barn i 189 land streiker så må jo politikerene gjøre noe. Dette gjelder ikke bare oljen, dette gjelder all klimapolitikk, forurensing, utslipp å ikke minst oljen.
Selv om oljen til Norge skal være så miljøvennelig så forurenser vi forsatt på andre måter. Jeg, personlig tror ikke på at noe olje er miljøvennelig.
Vi krever tiltak, ellers blir det ingen utdannede ungdommer å styre eller passe på i verden. Hele den yngre generasjonen har talt. Det er på tide for politikere å høre!
Å ta gode bilder handler først og fremst om å kunne se motiver og finne den komposisjonen som framhever motivet på best mulig måte. Men du må også kunne bruke arbeidverktøy som fotoaparat og bilderedigeringsprogram.
Fotografi: fremstilling av bilder på materiale som påvirkes av lys; brukes også om selve bildet som fremstilles på denne måten. En person som arbeider med å ta fotografier, kalles fotograf.
Kort Historie: Selve det optiske prinsippet fotografien bygger på, er enkelt: Allerede på 300-tallet fvt. beskrev Aristoles virkningen av å la dagslys slippe gjennom et lite hull i en vegg i et ellers mørklagt rom. På veggen motsatt hullet danner det seg et opp-ned-vendt bilde av omgivelsene utenfor. I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera under mottoet: Trykk på knappen – vi ordner resten. Det revolusjonerende ved dette kameraet var at det kunne lades med rullefilm, ikke tungvinte glassplater. Etter at siste bilde på filmen var tatt, kunne kameraet sendes tilbake til fabrikken som fremkalte filmen og deretter sendte apparatet tilbake til eieren sammen med kopiene og med ny film satt inn i kameraet.
Å eksponere betyr å ‘utsette for lys’. En god fotograf bruker de manuelle innstillingene kameraet tilbyr. Behersker du grunnleggende kamerainnstillinger, som valg av blenderåpning, lukkertid, ISO, brennvidde og fokus, er du på vei til å bli en god fotograf. Du må også vite hvordan summen av disse innstillingene påvirker eksponeringen.
LYS: Lys er et viktig filmatisk virkemiddel. Lyssettingen skaper ulike stemninger i filmen og fremhever kontraster og farger i bildene. Den vanligste måten å lyssette på er trepunkts lyssetting. Da bruker du tre ulike lyskilder til å belyse motivet.
Trepunkts lyssetting består av:
Hovedlys: Velg først en lysretning og sett opp hovedlyset derfra. Det skal stå ca. 30 grader til siden for aksen og 30 grader vertikalt.
Fyllys: Fyllyset settes slik at du ikke får for mye skygge. Det settes på motsatt side av aksen og gjerne litt lavere enn hovedlyset.
Hårlys: Hårlys kan bidra til å skille ut personen fra bakgrunnen. Det settes på samme side som hovedlyset, maks. 45 grader bak hovedlyset.
Bilde fra NDLA
Highkey bilde:
Lowkey bilde:
Det gylne snitt: Det gylne snitt er en måte å dele et linjestykke på slik at de to delene står i et bestemt forhold til hverandre og til helheten.
Kameravinkler reflekterer maktforhold mellom personer. Noen personer ser vi opp til, andre ser vi ned på. En person som er fotografert i fugleperspektiv, virker liten, svak og forsagt.
Velger vi froskeperspektiv, ser personen stor og mektig ut. Det er grunnen til at historiske portretter av statsoverhoder gjerne har vært noe undervinklet. I samfunn der det legges vekt på likhetsidealer, framstilles ledere oftere i normalperspektiv.
Fugleperspektiv: Kamera er plassert svært høyt, og man ser ovenfra og ned mot fokuspunktet.
Normalperspektiv: Man vil normalt se en person i øynene.
Froskeperspektiv: Kamera er plassert svært lavt, og man ser opp mot fokuspunktet.
Kari Jårvik 